16. feb. UTVIK PÅ LANGS DAG 1
-med bag-
Dagen begynner med at ekspidisjonsgjengen Melissa, Regine, Jørund og Inger sitter å ler av uerfarne pulkdregere som meg, fordi jeg kommer med utstyret mitt slengt i en bag. Kommentarer som "dette skal skrives på nettsiden" kommer fra Inger. 10.00 Ekspidisjonen er i gang, jeg og Mari finner fram kompasskurs etter kompasskurs, bare for å øve liksom. Det viser det seg at vi ville få god bruk for videre på turen. På andre toppen "Snøfjellet" lekte vi Lars Monsen -vi gikk først opp med kamera for så å gå tilbake og opp igjen etterpå. Det blåser opp og sikten blir dårligere, ekspidisjonen når nye høyder nmår Mari mister liggeunderlaget sitt pga en god kombinasjon av dårlig pakking og sterk, sterk vind. Bag`en min som alle lo av til å begynne med passer perfekt i pulken, og pulken min holdt seg for det meste med rettsiden ned. Mari ble ofte surret inn i sin pulk. Fra pokkers "Dunheia" begynte stresset. Null sikt, bratte heng og kompasskurs går ikke alltid like bra sammen. Jeg nevner skredbakken der Mari hadde ei lita krise med trippel snutting av pulken. Etter to og en halv time uten sikt er vi på plass nede i skogen og slår leir ca 18.30. Maten; potetmos, skinke og tomatsaus lages med varmt termosvann hjemmefra pga glemt pumpe til primusen og et stormkjøkkenbrnnerlokk som satt bom fast, og ja, vi hadde med oss både stormkjøkken og primus. Men mat ble det, god lunken mat. Tror det blir ei herlig natt med einer og deling av liggeunderlag. Peace out.
17. feb. UTVIK PÅ LANGS - INGEN SJANS? DAG 2
Eller: Kleivane på kryss og tvers
Jeg må bare føst konstatere at det ble ei seriøst dårlig natt for min del, lenge siden jeg har sovet så dårlig. Mulig grunn; supertett nese og Maris snorking. Dagen begynte med en koslig lang morgen inne i teltet - mens regnet øste ned ute. I titiden fikk vi motet oss opp og ut for å pakke ned teltet, og vi var klar for det vi trodde skulle bli maks en times lang nedkjøring til Kleivane. Vi trodde vi hadde campet like under Svinestranda, det skulle vi sårt erfare at var fullstendig feil. Etter en og en halv times kvaing ned gjennom skogen med ski på beina og pulken hengende og sletre rundt omkring måtte vi si oss fortapt. Skiene ble festet på pulken og spor ble trokket. Vi forsto ganske fort at vi var rimelig LOST, landskapet stemte overhodet ikke med kartet og der vi innbilte oss at vi skulle ha vært. Etter mange timers slit med pulk måtte vi si adjø til vårt store irritasjonsmoment; pulkene som hadde blitt fraktet over elver og vært snurret rundt oss og trærne utallige ganger. Akkurat da angret jeg på at jeg hadde bag, det er ikke alltid like behagelig å bære på ryggen. Det som hold meg gående skritt etter skritt var Mari som gikk framfor meg og tråkket spor med en steintung sekk. Vi bestemte oss for å følge en rimelig stor elv nedover - Kleivane hadde vi gitt opp for en god stund siden. Etter et par timers kjemping gjennom sørpe, rotten snø og et virrvarr av elver roper Mari kravlende opp ei skrent "HUS". Vi sto der begge, sliten og med tårer i øyekroken. I 5-6 tiden var vi fremme ved støylen, og fikk orientert oss for hvor vi virkelig var. Stien ble fulgt nedover og dassvåte etter en hel dag i regnet så vi endelig slutten på ferden.